Susanne Xuan Tam Trinh

Jeg er Susanne Xuan Tam Trinh (f.1998) og er en norsk-vietnamesisk kunstner, pianist og musikkpedagog. Jeg ble nylig utdannet ved Norges musikkhøgskole i en bachelor i musikkpedagogikk med klaver som hovedinstrument. Akkurat nå er jeg med i Tekstlab sitt Inkubator-program, som er en arena for nyskapende kunstuttrykk innen fri scenekunst og et individuelt tilpasset talentprogram for utvalgte unge kunstnere med kunstnerisk særpreg. For øyeblikket prøver jeg å utvide min egen og lytterens lydhorisont med flygelet gjennom å utforske og eksperimentere med extended techniques og preparering. Jeg henter mye inspirasjon fra hverdagslige øyeblikk og handlinger som forandrer seg i møte med ulike kulturer, og uttrykker dette i kunsten gjennom å blande samtidsimprovisasjon, komposisjon, tekst og ny musikk. I høst har jeg utviklet et soloprosjekt gjennom TekstLab som heter Cây đa. Dette er en musikalsk forestilling som handler om flukt, sårbarhet, identitetsforvirring og kjærlighet. Det kunstneriske materiale er sammensatt av egne historier fra oppveksten, mine foreldres kamp som båtflyktninger og vietnamesiske folkeeventyr, som igjen uttrykkes i et musikalsk og meditativt landskap. Jeg har hatt arbeidsvisning med soloprosjektet i Forstanderskapssalen på Sentralen og Cafeteatret gjennom høstfestivalen “Glokale stemmer 2021”. I TekstLab er jeg også med i et kunstnerkollektiv (Collective rites) som arbeider med å utvikle historier og performance knyttet til identitet med barn og ungdom på Tøyen, Grønland og Holmlia gjennom ulike workshop, offentlig stunts og visninger i offentlig rom. En viktig del av min kunstneriske profil er mitt musikkpedagogiske virke. Jeg henter mye inspirasjon som kunstner gjennom dialog og møter med mennesker. I september utga jeg også “Høsten på gården” som er en pianobok for barn mellom 5-7 år gjennom Norsk musikkforlag. Ved siden av dette har jeg en liten prosjektstilling i CEMPE (Senter for fremragende utdanning i musikkutøving) på musikkhøgskolen, der jeg arrangerer og veileder bachelorpianistene i temaet improvisasjon. I tillegg til dette har jeg vært med på kuratere og lage Musikkhøgskolens barnekonsertserie som fremdeles pågår, og har i høst frivillig bidratt til samarbeidet mellom musikkhøgskolen og Deichman på Stovner og Grunerløkka. Dette i håp om å gi barn og unge et større og mer mangfoldig musikktilbud. Jeg synes det er viktig at barn og unge får deltatt og være med på å skape fremtidens kulturscene. Det er veldig viktig for meg at mine bidrag i kunsten kan være med på å gi andre en mulighet til å delta og skape.

Drømmen

Under pandemien begynte jeg å lete etter andre måter å formidle på. Som klassisk pianist følte jeg ikke lenger at det var plass for meg på tangentene, og jeg begynte å undersøke andre måter å tolke og sette sammen lyder. Jeg begynte å ekspandere mitt repertoar av lyder, teknikker og uttrykk, og utviklet en kunstnerisk profil som rommet meg bedre. Nå kjenner jeg på en ny frihet med å fremføre egen musikk, og få rom til å være på sin måte i kunsten. Min drøm er å kunne fortsette søken etter nye formidlingsmåter gjennom flygelet, lage soloforestillinger, jobbe prosjektbasert med andre tverrkunstneriske disipliner, og i sikt samarbeide med internasjonale kunstnere. Jeg føler på mange måter at jeg er nærme drømmen i et mindre omfang, og at drømmestipendet vil være en katalysator som realiserer prosjektene som bare trenger et dytt: Som å samarbeide med en skulptør og filmkunstner, og lage utstilling om flyktninger. Eller lage et nettmuseum sammen med en illustratør der lyden tar utgangspunkt i ulike rom i Oslo. Eller lage en interaktiv fremføring med en danser og grafisk designer om seksualitet og identitet. Eller utgi Cây đa som grafiske partiturer sammensatt av noter, dikt, bilder og tegninger, og se andre spille dem. Eller å tonesette tekster fra en manusforfatter og lage visning i offentlig rom. En annen viktig del av drømmen er å kunne la kunsten utfolde seg i en lenger tidsperiode slik at det blir tid til å gå i dybden av et tema. Drømmestipendet ville gitt meg den fantastiske muligheten og ressursene til å jobbe mer prosessorientert. Jeg ønsker at konserter kan være noe mer enn et endepunkt. Det har vært en stor glede å holde arbeidsvisninger i høst, og invitere publikum til å være med i mine ufullstendige tankerekker og som respons bli utfordret med andre idéer og spørsmål. Det har gitt meg et enormt driv å kunne reflektere og diskutere med publikum. I mine drømmer er det viktig at jeg skaper noe som har en større betydning og mening, slik at kunsten ikke bare er et middel for selvrealisering. Jeg er opptatt av å lage kunst som tør å være politisk og kan bidra til å skape dialog. Som kunstner føler jeg på et sterkt samfunnsansvar og håper at min kunstformidling kan videreutvikle og utfordre den vestlige, klassiske musikktradisjonen, og ikke minst bidra med å gjøre verden til et bedre sted.