Robin Lund

Jeg heter Robin. Siden jeg var liten har farger og papir vært noe av det jeg alltid har lekt med, mer enn andre leker. Fra ung alder og opptil nå har måten jeg har tenkt på blitt formet av estetikk og komposisjon. På barneskolen var håndverksfagene det jeg briljerte i. På videregående — det samme. Jeg studerer juss nå, som jeg antar kan tolkes som at jeg har gitt opp kunst, men det er feil. Det er på grunn av kunstfagene på videregående at jeg fikk karakterene til å søke studiumet jeg nå går. Så, i stedet for å gi opp kunsten har jeg landet godt på å ha kunsten som en del av livsstilen min utenfor de timene jeg bruker i hverdagen på studering. I sommer var jeg en av de unge som stilte ut bilder på Glyr-utstillingen på bølgen kulturhus i Larvik. De verkene jeg stilte ut var både tegning i kull, tusj, oljemalerier, og et mixed-media bilde. I de senere årene har jeg gått fra akryl til guache, og nå er jeg familiær med oljemaling og de mediumene som kan brukes der. Jeg elsker å jobbe med farger, men jeg forsøker å holde meg tilbake. Derfor hender det jeg bruker en begrenset palett. Slike paletter er jeg dog forsiktig med å bruke; jeg er redd for at det skal likne for mye på maleriene til Odd Nerdrum og hans «følges» assosierte kunstverker i farge og humør. Flere ganger har jeg diskutert og motsatt meg Nerdrums kunstbevegelse. Jeg syns såkalt Kitsch, er oppskrytt , så jeg er meget engasjert dersom det oppstår debatt om forskjellen mellom kunst og kitsch — så mye, faktisk, at jeg har skrevet et avisinnlegg på temaet i den lokale avisen i Larvik (Østlandsposten). Av den grunn jobber jeg for at min kunst ikke skal likne for mye på deres kunstverker. Når jeg jobber med et maleri eller en tegning er jeg rask. Dels fordi jeg er utålmodig. Dels fordi jeg jobber raskt. Det er kanskje ikke lurt å jobbe slik når jeg driver med olje, men det mediumet har lært meg verdien av lag. I det siste har jeg sluttet å jobbe alla prima, som har ført til at maleriene mine nå er mer gjennomtenkte, bedre komponert, fargene er renere, og resultatet er bedre. Jeg har lært ved å gjøre mesterstudier i flere lag, at tålmodighet er den viktigste dyd i kunsten.

Drømmen

Drømmen min er kanskje vanskelig å formulere når jeg skal ordlegge meg, men jeg gjør et verdig forsøk. En drøm for meg er ikke et endelig mål jeg kan oppnå, men heller en prosess. Min drøm kan derfor være slik: Mitt ønske er å fortsette å utvikle meg som kunstner. Ikke kun i den forstand at jeg vil bli bedre på det jeg skaper (selv om det helt klart er en del av det), jeg ønsker at utviklingen min som person skal forbedres sammen med kunsten, slik at det jeg formulerer gjennom verkene mine reflekterer både min karakter og det jeg står for. Være det gjennom kritikk av samfunnet, eller ved å fange et øyeblikk mellom mine to kjære nevøer rundt et bål — og krystallisere følelsene og stemningen i det vakre synet. Jeg vil gjøre mer av det, selv om jeg i mellomtiden må gjennomgå studier. Det er kunsten jeg vil drive med. De følelsene jeg fanger på papiret eller lerretet gjennom børsteslag eller tegnestreker fanges for alltid i verket, slik at når man ser tilbake på mine verker kan graderingen synes tydelig. Jeg vil ikke at man skal se at jeg har gått rett fra A til B, men at det skal synes at jeg har utforsket alle de andre bokstavene også, gjennom metoder, medier, paletter, former og mer. Foreløpig er det meste av kunsten jeg gjør for andre, altså bestillinger. Det ville være fantastisk om jeg kunne male et bilde for meg, og ikke for andre. Kunst er ikke noe jeg gjør, det er noe jeg er.