Julian Finnbråten Steinsrud

Mitt navn er Julian Finnbråten Steinsrud, jeg er 17 år gammel og går 2. året på Valdres VGs, der jeg går Toppidrett FRIKAR. Min hobby er dans og er noe jeg har drevet med siden jeg var liten. Jeg hadde vel ikke noe særlig interesse for organisert dans før jeg hadde sett Alexander Rybak opptre sammen med FRIKAR under Eurovision Song Contest i 2009. Den største drømmen på den tiden var å kanskje få møte en eller to av de danserne, jeg hadde aldri i verden forestilt meg at jeg noen gang kunne få danse med noen av de og heller ikke dele scenen sammen med dem. Ettersom det ble en realitet og jeg har fått de mulighetene, så gir det en ekstra motivasjon. Det gjør at jeg vil jobbe hardere og få til flere samarbeid og kanskje jobbe med prosjekter sammen i framtiden. Nå i år er det 8 år siden jeg begynte å danse hallingdans i Øystre Slidre Kulturskole. Jeg føler at jeg har lært veldig mye hvert år, men de siste årene som jeg har vært lærer for de minste gruppene på halling, føler jeg at jeg har lært ekstra mye selv. Det å kunne utvikle seg selv, samtidig som man ser en viss progresjon hos de yngre elevene er noe av det morsomste og mest interessante ved jobben som lærer ved kulturskolen. Jeg er heldig som har fått være med på masse spennende i 2018. Jeg har vært med på kurs der jeg føler at jeg har utviklet meg som folkedanser (Storhelg i Hallingdalen og Strunkeveko), vært med på konkurranser som Hilme-stemnet og Landskappleiken. Under Landskappleiken kom jeg på en 6. plass i klassen C (de under 18 år) i halling og under Hilme-stemnet i C klassa i halling kom jeg på 1. plass. Jeg har også vært med på diverse oppdrag sammen med FRIKAR, deriblant Millitary Tatoo i Oslo Spektrum, underholdningsnummer under 20 år jubileet til Autogruppen og underholdningsnummer for forskningsrådet under deres årsmøte.


Drømmen

Jeg er fast bestemt på at det er dans jeg skal drive med når jeg blir voksen. Fram til våren 2018 så hadde ikke jeg en konkret vei jeg ville gå innenfor dans, det eneste jeg visste var at det var dans jeg skulle drive med. Men jeg hadde jo selvfølgelig noen ideer.

Det første jeg tenkte var at det mest spennende for min del er nok å reise rundt i verden og vise våre stolte tradisjoner i Norge. Og ikke minst vise dansegleden vi har når vi danser. Og det andre alternativet som jeg tenkte på var at det hadde vært spennende å få til å kun være med i konkurranser og å bli best Norge innenfor folkedans. Men når jeg hadde et danseoppdrag i april i 2018 så fikk det meg til å se helt annerledes på det med dans. Jeg var gjesteinstruktør for et folkemusikktilbud som i all hovedsak ville la barn få prøve og få se på langeleik, hardingfele og dans som halling og valdresspringar. De fokuserte/fokuserer på å få rekruttert flest mulig inn i folkemusikkmiljøet i tidlig alder. Jeg skulle først vise fram litt hallingdans der jeg danset og deretter vise barna noen turer/trinn og gokarstykjo som de skulle få prøve. Den dagen så var det en god del barn som møtte opp og som prøvde.

Blant de barna så var det en liten gutt fra Syria, på ca. 3-4 år som tok hånda mi og som var med meg og dansa rundt omkring. I starten var han veldig alvorlig og hadde store mørke triste øyne og var heller ikke den som prøvde mest på hverken triks eller trinn. Men når vi etter hvert gikk over til å prøve dansing med live hardingfelemusikk så løsna det, og når jeg kikka ned mot han la jeg merke til at han begynte å smile og fikk et lite glim i øyet, etter dette så var han en av de mest aktive barna under hele dansen. Når jeg var ferdig med å undervise barna og det var en liten pause, så fikk jeg vite av norsk dame som var der og som fungerte som en reservebestemor for familien at hun aldri hadde sett at gutten hadde smilt så mye før.

Dette gjorde at jeg ble veldig glad på han sine veiene og tenkte at tenk om alle barn som har eller har hatt en tøff bakgrunn kan få samme gleden av dans og slippe seg fri, som det nettopp denne gutten gjorde. Det som skjedde fikk meg til å tenke på hvordan det hjalp meg som lite barn. Jeg ble i tidlig alder flyttet til der jeg bor nå og det at jeg fikk muligheten til å danse og være pøbel innenfor en viss grense på dansegulvet, gjorde at jeg fikk utslipp for bla. dårlig minner.

Og det var da jeg kom på ideen om å kanskje kunne utvikle noe i form av dans som terapi for barn som har hatt en traumatisk bakgrunn. Jeg har blant hørt og sett mange bruke musikk som en form for terapi og derfor ser jeg ikke noe hinder for at dans kan gjøre det samme. Og for noen så kan det være bedre å være fysiske og vise hva man føler eller har følt, istedenfor å være verbale og snakke om følelser som kanskje kan være vanskeligere for noen. Hadde jeg vunnet drømmestipendet ville jeg gjerne brukt midlene på studier og kurs rundt det med terapi og psykologi og det å kunne utvikle meg som danser. Det å kunne få mer kjennskap til hvordan vi mennesker er og fungerer i forskjellige situasjoner føler jeg er veldig nyttig for hvilken retning jeg vil gå.

Kategori: Dans

Sted: Øystre Slidre, Innlandet

Nominert: 2019

Nominerte:

Julian Steinsrud (født 2001)

På nett:

fra Frikan kulturskole
Fra Landskappleiken 2018