Margit Adde

Jeg heter Margit og på scenen heter jeg noen ganger Adde. Det kommer an på hvilket humør jeg er i. 

Jeg er bosatt i Skaun sammen med en herlig gjeng jeg liker å kalle for familien min. Skaun er lite ifølge meg, selv om flere av mine aller nærmeste bor her så føler jeg det er få som har det sånn som meg. Derfor har jeg et ekstremt behov for å nå ut. Ut av meg selv og ut av Skaun. (i første omgang ) Jeg har alltid vært hyper og veldig kravstor. Jeg forventer oppmerksomhet og null kjedsomhet i hverdagen. Når jeg er lei meg eller utafor så stenger jeg meg aldri inne. Alle rundt meg får som regel med seg hva som skjer. I barnehagen og på barneskolen var jeg opptatt av fantasi. Favoritt leken min var «alt-mulig-leken». En lek som jeg sjøl har oppfunnet og som går ut på at du kan være hvem og hva du vil. Jeg satte ingen grensa for noen. Det var bare synd at det var så få interesserte i alt-mulig-leken». Det kunne virkelig ha slått gjennom, hadde bare folk hørt på meg. Jeg var glad i å snakke og å fortelle å er det fortsatt i høy grad. (Det står det i biografien min på instagram.)Siden det er så mye å si, å få med seg, å ta inn, å ta ut, å formidle og å gi bort til andre. Hør på meg! Hvem er Margit uten stemmen sin?

Skriving har vært en utrolig nice måte for meg å uttrykke og å utvikle meg selv på. Alle tankene og visjonene mine blir lagt inn på et dokument og der blir dem så lenge jeg greier å ta vare på pc`en min. Min litteratur går utpå å skape en slags oversikt over hva som befinner seg i hodet mitt. Noen ganger blir hodet mitt litt for fult og da skriver jeg meg rolig. En pc med over 200 dokumenter er som en ekstra hard drive til meg. Å, det er luggumt. Da slipper mamma å sitte å høre på meg hver kveld om alt som er på tapetet. Skrivingen min gir meg trygghet og frihet samtidig som det gir mamma nattesøvn.

Barneskolen var et fengsel for «kreative Margit» som jeg ble kalt. «Fantasifull», «glad i å skrive» til og med «smart» fikk jeg høre at jeg var. Kun fordi jeg hadde et litt annet syn på ting enn de andre Skauningene. Jeg vil ikke beskrive meg selv som smart. Jeg vil bruke et ord som du må google for å forstå. Jeg var en høy jente og jeg vistes. (1,74 i dag hvis du lurt) Jeg var glad i å vises foran andre, men jeg slet med å forstå hvordan ting jeg sa og måtene jeg oppførte meg på gjorde andre usikker og noen ganger målbundet. Det var vanskelig for meg å prestere som en bra Margit når jeg møtte motgang. Motgang som viste seg å være andre barn som slet med akkurat det samme. Jeg følte jeg manglet identitet. 

På ungdomskolen ble alt fort mye bedre. Jeg fikk venner, jeg fikk mye mer selvtillit og jeg fikk en mye enklere vei å gå på. Jeg begynte i kulturskolen på drama og etter hvert visuelle kunstfag. Kulturskolen i Skaun er full av ordentlige og kompetente ungdommer og voksne. Ungdommene brenner for musikk og de voksne ser hver enkelt person. Så når dagene på Skaun ungdomsskole blir litt for vanskelige så er det alltid rom for meg på kulturskolen. 

Kulturskole bidrar i et fantastisk opplegg, nemlig UKM. På UKM opptrådte jeg første gang som elleveåring og har vært aktivt med UKM som både deltager og arrangør helt siden. Det var på UKM jeg for første gang opptrådte som slampoet. Det var under UKM 2018 jeg fant ut av hvilken vei litteraturen min burde gå og jeg opplevd for første gang hvordan det var å være meg. Sammen med de beste i kommunen fikk jeg dyrke meg selv og lokalkulturen. Jeg opplevd at slampoetry er min måte å gi litteraturen min videre på og ikke bare la den stå i ro på et dokument. I tillegg fant jeg ut av hvordan  jeg skulle være Margit, og noen ganger Adde.

Følelsen av slampoetry er ekstraordinær for meg. Det gir et rush av adrenalin som fyre opp hele meg og holder meg høyt i evigheter etterpå. Ikke bare er det en utrolig spesiell måte å rappe på som fanger folk.  Mestringen, selvtilliten og oppmerksomheten. Alt sammen samler seg for meg og jeg kjenner på noe jeg manglet hele barneskolen. TILHØRIGHET. Fordi uavhengig av sted og antall lyttere, så er det til slutt meg og litteraturen min på scenen, og jeg kunne ikke tenkt meg en bedre plass å være.

Muligheten til å kun få rope, synge, formidle og fortelle på den måten setter jeg sånn pris på. Foruten den muligheten hadde både mamma, jeg og alle andre involverte i mitt liv vært sprengt i fillebiter for lengst. Og jeg hadde fortsatt ikke vist hvem femten år gamle Margit er.
D e godt å vit kæm man e iblant.


Drømmen

Drømmen

Drømmen min er at slampoetryen min kan utvikles til noe mer visuelt. Jeg mener at slampoetry ikke bare kan høres på, men også bli sett på. Jeg ønsker å få se litteraturen min i en større sammenheng, hvor den for eksempel dramatiseres på scenen med flere mennesker eller illustreres på store overflater.
Det kjedeligste med å drive med slampoetry er at jeg stort sett gjør det alene. Moderne litteratur er i mine øyne en lagsport. Tiden hvor forfattere, kunstnere og musikere lever i ensomhet og strever med ekstrem psykisk syke er for lengst over. De beste ideene er skapt ilag med folk som får det beste fram i deg. Hele meg er drevet av tanken om et større kreativt mangfold blant unge. Helt ærlig må jeg si det er en åpenbaring å vite at det er flere med samme interesser og samme synspunkt på ung kunst som meg. 

Da mener jeg at en pengestøtte på 15 000 ville vært supert. Det gir meg mulighet til å kunne starte med større prosjekter jeg hittil kun har drømt om. Slampoetryen min kan da formes til noe mer. Og Selv om jeg er ung, selv om jeg kanskje har en altfor stressende fullpakka hverdag, og selv om jeg noen ganger ikke vet helt hva jeg bør skrive om så ser jeg stort potensiale i kunsten av scenisk litteratur.

Det er en stor idè.
Men ka kan man forvent? Æ e kunstner

Kategori: Skapende skriving

Sted: Skaun, Trøndelag

Nominert: 2020

Nominerte:

Margit Adde (født 2004)

På nett:

Oss som noe stort

Mediafiler:

Tannråte og mørke tanker
Jeg ville aldri drept en katt
the fault in their stars
Oss som noe stort
POESI